Dato: Blir annonsert snarest
Unni Askeland er på mange måter en enfant terrible i den moderne, norske kunsten. Hun har sjokkert det politisk korrekte etableringen med sine arbeider, men også med sin til tider boheme, glamorøse livsstil. Askeland ble født i Bergen i 1962. Etter et år på Kunstskolen i Kabelvåg startet hun ved Akademiet på Vestlandet, Bergen (1983–84). I 1987 gikk hun inn i National Academy of Fine Arts hvor hun ble uteksaminert i 1992. Hun kan skilte med godt over tretti solo–utstillinger og en rekke anskaffelser. Askeland bor og arbeider på Kløfta rett utenfor Oslo.
På Akademiets eksamensutstilling viste Askeland frem «Waiting for Picasso», et maleri av seg selv i selskap med kunstnere som Edvard Munch, Frida Kahlo, Lena Cronquist og Francesco Clemente. Bortsett fra den åpenbare mangelen på beskjedenhet kan maleriet også leses som et manifest av hennes kunstneriske idealer. Å iscenesette sin egen persona i sine egne verk og innenfor den kunsthistoriske tradisjonen har siden den gang vært et sentralt element i Askelands portofolie. Askeland plasserer seg i den ekspresjonistiske tradisjonen. Ekspresjonistiske idealer som omhandler personlig, ofte erotisk erfaring, er til stede i de fleste av hennes arbeider. Dette viste seg spesielt på 1980–tallet i den såkalte neo–ekspresjonistiske bevegelsen hvor Askelands besøk til studioene til Brice Marden og Francesco Clemente i New
York var avgjørende for denne utviklingen. Med Obituaries Project rundt år 2000 endret Askelands malerier seg fra den figurative til den mer abstrakte verden. Prosjektet omhandlet død, og maleriene hadde form som kister, malt i subtile blå og fiolette fargetoner. Etter noen år med abstrakte og ekspresjonistiske malerier, vendte kunstneren seg tilbake til figurative malerier og til kunsthistoriske idealer. Munch Adoptions (2004) var en serie parafraser av Edvard Munchs berømte «sjelemalerier» fra 1890–årene, noe som forårsaket en skandale i det norske miljøet. Askelands bilder var imidlertid ikke kopier, men omfortolkninger av Munchs temaer som kjærlighet, sex og kvaler.
Med serien Desire and Destruction og Big Blonde – sistnevnte vist i New York i 2006 – skildret Askeland ikoniske portretter fra 20.århundre, blant annet Marilyn Monroe, Mae West og Courtney Love. Både i tema og stil var disse prosjektene åpenbare referanser til popkunst av Andy Warhol, og demonstrerte kunstnernes tilknytning til den amerikanske tradisjonen. Teknikken var fotobasert serigrafi.
Utstillingen A Lot of Water Under the Bridge (2008) inneholdt bilder inspirert av den berømte filmen Casablanca, blant andre kjærlighetsscener med Ingrid Bergman og Humphrey Bogart. Da en serie fra dette ble anskaffet av Nasjonalmuseet i Oslo, skapte det en ny debatt, ikke bare om kunstneren, men også om museet.