Dato: Blir annonsert snarest
Irena Banjeglav
Oslo-basert fiolinisten og ensemblelederen Irena Banjeglav er utdannet ved Musikkakademiet i Beograd, Musikkonservatoriet i Kristiansand og Norges Musikkhøgskole. Irena er musikalsk nysgjerrig og interesserer seg for et bred spekter av musikalske sjangre
og uttrykk. Hun har fordypet seg i barokkmusikk interpretasjon gjennom studiene, og samarbeidet med blant annet Akantus ensemble og Oslo barokkorkester. Folkemusikk fra Balkan ble viktig etter studiene, da Irena ble del av etnobandet Rakija. Mellom 2009- 2013 turnerte Rakija over hele Norge, Serbia og Sveits, spilte inn plate Ojda og lagde teaterforestillinger i samarbeid med Blendwerk teater.
En ivrig kammermusiker, Irena har spilt i mange ensembler over årene inkludert pianotrio Bohuslav og Musica mobilis, Skarabei og Ithaka, strykkekvarttetene, samt Foss Sinfonietta og piano og fiolin duo Amaral/Banjeglav. Hun har spilt solo- og kammerkonserter i Norge, Tyskland, Serbia, Italia og Sør- Korea. I nyere tid har Irena spilt i ensembler som neoN, som spesialiserer seg i samtidsmusikk. I tillegg har hun siden 2016 vært konsertmester i Oslofjord Kammerfilharmoni og har ledet orkestret under produksjonen av blant annet
Gaetano Donizettis «Regimentets datter» ved Oscarsborgoperaen i 2021.
Oslo-basert fiolinisten og ensemblelederen Irena Banjeglav er utdannet ved Musikkakademiet i Beograd, Musikkonservatoriet i Kristiansand og Norges Musikkhøgskole. Irena er musikalsk nysgjerrig og interesserer seg for et bred spekter av musikalske sjangre
og uttrykk. Hun har fordypet seg i barokkmusikk interpretasjon gjennom studiene, og samarbeidet med blant annet Akantus ensemble og Oslo barokkorkester. Folkemusikk fra Balkan ble viktig etter studiene, da Irena ble del av etnobandet Rakija. Mellom 2009- 2013 turnerte Rakija over hele Norge, Serbia og Sveits, spilte inn plate Ojda og lagde teaterforestillinger i samarbeid med Blendwerk teater.
En ivrig kammermusiker, Irena har spilt i mange ensembler over årene inkludert pianotrio Bohuslav og Musica mobilis, Skarabei og Ithaka, strykkekvarttetene, samt Foss Sinfonietta og piano og fiolin duo Amaral/Banjeglav. Hun har spilt solo- og kammerkonserter i Norge, Tyskland, Serbia, Italia og Sør- Korea. I nyere tid har Irena spilt i ensembler som neoN, som spesialiserer seg i samtidsmusikk. I tillegg har hun siden 2016 vært konsertmester i Oslofjord Kammerfilharmoni og har ledet orkestret under produksjonen av blant annet
Gaetano Donizettis «Regimentets datter» ved Oscarsborgoperaen i 2021.
Lars Johansen
Etter studiene ved Norges Musikkhøgskole, Paris Conservatoire, Staatliche Hochschule Trossingen, og Det Kongelig Danske Musikkonservatorium har cembalisten Lars Johansen jobbet som frilansmusiker og dirigert orkestre som Tromsø Kammerorkester, Oslo Kammerorkester og Harald Hårfagre Kammerorkester. Som cembalist har han opptredt med ensembler og kunstnere som Oslo Filharmonien, Kringkastingsorkesteret, Operaorkesteret, Trondheim Symfoniorkester og Opera, Trondheimsolistene, Det Norske Blåseensemble, Arktisk Filharmoni, Det Norske Kammerorkester, TerJung Ensemble, Norsk Barokkorkester, Barokkanerne, Poing, Bjarte Eike, Sirkka- Liisa Kaakien- Pilch, Rachel Podger, Monica Huggett, Amandine Beyer, Maria Beate Kieland, María
Cristina Kiehr og Rinaldo Alessandrini.
Han han har holdt konserter i de nordiske og baltiske land samt i Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerrike,
Lichtenstein, Belgia, Brasil og USA, og undervist ved Universitetet i Oslo, NTNU, Norges
musikkhøgskole og Operahøgskolen i Oslo. Med Barbara Cipollone driver han studiesenteret
CasalEmilio i Ravenna, og er nå i ferd med å avslutte en Ph.D. i musikkvitenskap ved NTNU.
Etter studiene ved Norges Musikkhøgskole, Paris Conservatoire, Staatliche Hochschule Trossingen, og Det Kongelig Danske Musikkonservatorium har cembalisten Lars Johansen jobbet som frilansmusiker og dirigert orkestre som Tromsø Kammerorkester, Oslo Kammerorkester og Harald Hårfagre Kammerorkester. Som cembalist har han opptredt med ensembler og kunstnere som Oslo Filharmonien, Kringkastingsorkesteret, Operaorkesteret, Trondheim Symfoniorkester og Opera, Trondheimsolistene, Det Norske Blåseensemble, Arktisk Filharmoni, Det Norske Kammerorkester, TerJung Ensemble, Norsk Barokkorkester, Barokkanerne, Poing, Bjarte Eike, Sirkka- Liisa Kaakien- Pilch, Rachel Podger, Monica Huggett, Amandine Beyer, Maria Beate Kieland, María
Cristina Kiehr og Rinaldo Alessandrini.
Han han har holdt konserter i de nordiske og baltiske land samt i Frankrike, Tyskland, Sveits, Østerrike,
Lichtenstein, Belgia, Brasil og USA, og undervist ved Universitetet i Oslo, NTNU, Norges
musikkhøgskole og Operahøgskolen i Oslo. Med Barbara Cipollone driver han studiesenteret
CasalEmilio i Ravenna, og er nå i ferd med å avslutte en Ph.D. i musikkvitenskap ved NTNU.
Program notater
I kunsthistorien er Rembrandt, Jan Vermeer van Delft og Peter Paul Rubens eksempler på
kunstnere som opererte i senbarokken. Dette gjelder også for filosofene René Descartes og
John Locke samt vitenskapsmennene Galileo Galilei og Isaac Newton.
I musikkhistorien er det Johan Sebastian Bach (1685–1750) som er det aller mest kjente
komponistnavnet gjennom tidene, synonymt med barokk i musikken og den beste
representanten for den tyske senbarokken. Ikke rart da at den vakre Bach sonaten for fiolin
og cembalo no.4, BWV 1017 i c-moll står på programmet når tema blir senbarokk i tidlig vår.
Den melankolske første satsen Siciliano er som et ekko av ariaen Erbarme Dich fra
Matteuspasjonen. Andre sats Allegro er en intens fuge. Tredje sats Adagio starter på den
klangrike og “edle” G-strengen, som i sin tur skaper en stemning som er innovervendt og
åndelig. Fjerde satsen byr på en dansbar “tutti fuga”, hvor stemmene til de to instrumentene
leker med temaet og drar den i alle retninger før de lander tilbake der de startet.
Bach har skrevet ut hele cembalostemmen i sine fiolinsonater, skrevet i Cothen mellom 1720
– 1723, noe som ikke var vanlig praksis den gangen. Som oftest brukte komponister
generalbass, eller basso continuo, en akkompagnementsteknikk hvor stemmen til
akkompagneringsinstrumentet blir mer eller mindre improvisert med utgangspunkt i en
nedskreven basslinje.
Barokkmusikken hadde regionale forskjeller og noen felles trekk. Geografiske tyngdepunkter
var Italia, Frankrike og Tyskland. Jacques- Martin Hotteterre (1673 – 1763) var en fransk
komponist og fløytist med tilnavnet “Le Romain”, da han også var aktiv i Italia. Han utvidet
fløyterepertoaret vesentlig, noe som var bra for fiolinrepertoaret også. Fiolinister og fløytister
spilte ofte hverandres stemme i duo- og triosonater. Det utvalgte stykket til kveldens konsert
er “Deuxième suite” i G-dur, fra boken ”Pièces pour la Flûte traversière” op.2, utgitt i Paris i
1708.
Eneste kvinne som står på programmet var en av de få “etablerte” kvinnelige komponistene i
sin tid, Élisabeth Jacquet de la Guerre (1665–1729). Hun var en anerkjent cembalist som
jobbet på hoffet til Ludvig XIV, men også den første franske kvinnen som skrev en opera.
Sonaten vi valgte ut er den vakre no.1 i d-moll fra “Pieces de clavecin qui peuvent se jouer
sur le violon”, utgitt i 1707, hvor rytmiske, dansbare og sangbare satser kommer på rekke og rad.
Konserten ender med fiolinsonate i D-dur av den franske fiolinvirtuosen Jean-Mari Leclair
(1697 –1764). Han gjennomførte en fusjon av fransk og italiensk fiolinskole, og med sin
elegante og briljante stil og inngående kjennskap til kontrapunktikk, maktet han å løfte sine
concerti og sonater helt opp til Vivaldis og Corellis nivå. Sonaten i D-dur ( Quatrième Livre
de Sonates, 1743, opus 9, no.3) er glad, optimistisk og gøy, fiolinen synger og danser rundt
cembalostemmen – en herlig “velkomsthilsen” til våren.
kunstnere som opererte i senbarokken. Dette gjelder også for filosofene René Descartes og
John Locke samt vitenskapsmennene Galileo Galilei og Isaac Newton.
I musikkhistorien er det Johan Sebastian Bach (1685–1750) som er det aller mest kjente
komponistnavnet gjennom tidene, synonymt med barokk i musikken og den beste
representanten for den tyske senbarokken. Ikke rart da at den vakre Bach sonaten for fiolin
og cembalo no.4, BWV 1017 i c-moll står på programmet når tema blir senbarokk i tidlig vår.
Den melankolske første satsen Siciliano er som et ekko av ariaen Erbarme Dich fra
Matteuspasjonen. Andre sats Allegro er en intens fuge. Tredje sats Adagio starter på den
klangrike og “edle” G-strengen, som i sin tur skaper en stemning som er innovervendt og
åndelig. Fjerde satsen byr på en dansbar “tutti fuga”, hvor stemmene til de to instrumentene
leker med temaet og drar den i alle retninger før de lander tilbake der de startet.
Bach har skrevet ut hele cembalostemmen i sine fiolinsonater, skrevet i Cothen mellom 1720
– 1723, noe som ikke var vanlig praksis den gangen. Som oftest brukte komponister
generalbass, eller basso continuo, en akkompagnementsteknikk hvor stemmen til
akkompagneringsinstrumentet blir mer eller mindre improvisert med utgangspunkt i en
nedskreven basslinje.
Barokkmusikken hadde regionale forskjeller og noen felles trekk. Geografiske tyngdepunkter
var Italia, Frankrike og Tyskland. Jacques- Martin Hotteterre (1673 – 1763) var en fransk
komponist og fløytist med tilnavnet “Le Romain”, da han også var aktiv i Italia. Han utvidet
fløyterepertoaret vesentlig, noe som var bra for fiolinrepertoaret også. Fiolinister og fløytister
spilte ofte hverandres stemme i duo- og triosonater. Det utvalgte stykket til kveldens konsert
er “Deuxième suite” i G-dur, fra boken ”Pièces pour la Flûte traversière” op.2, utgitt i Paris i
1708.
Eneste kvinne som står på programmet var en av de få “etablerte” kvinnelige komponistene i
sin tid, Élisabeth Jacquet de la Guerre (1665–1729). Hun var en anerkjent cembalist som
jobbet på hoffet til Ludvig XIV, men også den første franske kvinnen som skrev en opera.
Sonaten vi valgte ut er den vakre no.1 i d-moll fra “Pieces de clavecin qui peuvent se jouer
sur le violon”, utgitt i 1707, hvor rytmiske, dansbare og sangbare satser kommer på rekke og rad.
Konserten ender med fiolinsonate i D-dur av den franske fiolinvirtuosen Jean-Mari Leclair
(1697 –1764). Han gjennomførte en fusjon av fransk og italiensk fiolinskole, og med sin
elegante og briljante stil og inngående kjennskap til kontrapunktikk, maktet han å løfte sine
concerti og sonater helt opp til Vivaldis og Corellis nivå. Sonaten i D-dur ( Quatrième Livre
de Sonates, 1743, opus 9, no.3) er glad, optimistisk og gøy, fiolinen synger og danser rundt
cembalostemmen – en herlig “velkomsthilsen” til våren.